Recent Updates
Artikkel på Gamme.no
Artikkel fra 1.10.08
Thanks everybody
We could not have done this without help. Check out the sponsors page.
Budstikka
Coverage in "Budstikka" August
Hamar Arbeiderblad
Coverage in "Hamar Arbeiderblad" July 25.
Helgeland Arbeiderblad
Coverage in "Helgeland Arbeiderblad" July 23
Friluftsliv
Ny gamme.no
HA June
Coverage in "Hamar Arbeiderblad" June.
gamme.no
HA May
Coverage in "Hamar Arbeiderblad" May 14.
Gear shipping
After a rather chaotic morning Saskia and I left The Boldinghs Inn, heading for Denmark...
Packing our gear
Late in the evening friday 9/6; Ingrid and Silje came to Saskia’s parents house close to Hamar...
Ranablad april
Fredag 4. april hadde Ranablad ein reportasje om ekspedisjonen vår
Drevvatn mars
Friday the 7th of march we met in Drevvatn, Silje's hometown. This weekend we will stay at Haaland's in, to spend heaps of money on gear and afterwards mekke det i stykker?:)
Øvingshelg mars
Våknet i dag på Vassendsætra. I går kitet vi over Gjevilvatnet, i dag skulle vi tilbake, veldig rundt regna 1,5 mil. Titter ut, været er perfekt...
Finse januar
01.01.08 dro tre jenter fra nyttårs-sus og rus opp til snaufjellet. På Finse ramlet vi av toget med telt, ski, kiter, skiseil, mat og alt som skal til for en uke på fjellet...
WE MADE IT!!!

En aldri så liten historie, om en ganske så lang tur:
”Herregud, er det..? Ja! Det må det være, det er isfjell jo! Hurra, vi ser havet!” På 78 º Nord, 69º west, etter 33 dager på isen nådde vi målet; kysten ved Mac Cormic fjorden helt nord på Grønland.
Ekspedisjonen jenter i kuling 2008 ble en knallsuksess. Det startet i et telt en høstkveld som en uoppnåelig drøm. Men etter hvert som vi; Ingrid Langdal(25), Saskia Boldingh(25) og Silje S. Haaland(25) nøstet sammen prosjektet bit for bit med mat, utstyr, klær, logistikk (listen er lang), skjønte vi at det vi drømte om faktisk var gjennomførbart. Krysse grønlands innlandsis på langs ved hjelp av ski og kite.
Etter drøyt ett års planlegging står vi plantet på sydspissen av Grønland, på Qaleragdlit Gletcher med til sammen 300 kg utstyr som skal være med oss de 2300 km til Qaanaaq, den nordligste bosetningen på Grønland.
Starten er tung. Fra havnivå drar vi pulkene først på ren is, så over bresprekker og snøbroer. Etter tre dager er vi lykkelige over å kunne bytte ut stegjern med ski. Vi er over de verste sprekkområdene og pulkene setter seg ikke lenger fast i ujevn is. I begynnelsen er det fantastisk å slippe å snu etter hvert femte skritt for å heise pulken opp av en sprekk der den ligger på tvers. Det er ikke bare beina som får kjørt seg, armene må jammen løfte en del de og! Vi snur døgnet og går på natten for å unngå de verste smeltesjøene.
Det er kaldt. Vi er fremdeles sør for polarsirkelen så det er mørkt når vi står opp midt på natten og pakker ut kitene. Med 20 minus og lett bris blir fingrene raskt følelsesløse utenfor vottene. Bytting av liner gruer vi oss til, men det må gjøres. Gå på do er heller ikke en fornøyelse, men det er bare å bite sammen tennene. Det må til. Men etter flere timer i kulda, når solen endelig titter frem øverst på kitene, 70 meter over oss, da smiler vi. Og vi jubler i det oransje stråler blender oss fra horisonten av iskappen. Tær og fingre begynner å tine og snart har temperaturen steget betraktelig. Men det er rart, når solen kommer, dør vinden sakte men sikkert. Det går smått. Det blåser i gjennomsnitt tre timer i døgnet og siden dette er vår første ekspedisjon er ikke alle avgjørelsene perfekte i starten.
Frustrerte tumler vi inn i teltet når det har sluttet å blåse for bare i neste sekund å tenke; er det litt vind likevel? Nok til en 9`er? Kanskje det er bedre nå enn i sted? Men vi lærer og på dag 15 løsner det skikkelig. Vi gjør unna 117 km i en smell og når DYE, vårt første delmål. Herfra går det slag i slag med god vind og perfekt føre. Vi er superopptimistiske og ser 78 º nord-streken nærme seg på kartet.
Det viser seg derimot at sjarmøretappen ikke er en dans på roser likevel. På dag 25 blåser det opp og blå himmel blir til hvit. Vi kan ikke lenger skille ut horisonten. Bakken går i ett med himmelen, alt er hvitt og vindretningen er feil.
Men vi er så nære! Det vi så for oss som tre dager i nedoverbakke blir over en uke med slit i regn og dårlig sikt. Breelvene er enorme og ganske skremmende der de forsvinner buldrende under oss. Vi kommer oss nedover, men nede på 50 moh navigerer vi i to døgn på brearmen før vi finner en vei ut av islabyrinten. Gleden over ha jord under føttene kan ikke beskrives.
Vi har krysset grønlands innlandsis på langs. 2300 km med hvitt, hvitt, hvitt. Når vi tenker tilbake på det kan vi fremdeles kjenne hvordan kriblingen brer seg fra magen og ut i armer og bein når hjernen oppfatter at nå, nå har vi klart det! Alt samler seg til en enorm energi som bare må ut. Det er ikke en kjeft som hører oss, men vi jubler. Vi synger, ler og gråter om hverandre.
I løpet av turen har vi krysset elver, vasset i smeltesjøer, kitet i soloppgang og solnedgang. Vi har reparert pulker, sydd seil og badet blant isfjell. Men plutselig skal vi hjem igjen. Møte mennesker. Leve et ”vanlig” liv. Det er rart. Vi merker at det blir lett å lengte tilbake. Vi ser på hverandre å smiler lurt alle tre; en ny tur? Kanskje…men dusje først, det skal vi.